Det planlagte inngrepet ble litt mer omfattende, inn og ut samme dag ble til overnatting og en god del dop! Det de måtte fjerne og justere var både det de visste med sikkerhet og det de mistenkte ville dukke opp. Pluss et par overraskelser.
Da jeg gikk for egen maskin inn til operasjonsbordet, og ble koblet på ymse slanger og maskiner fikk jeg vite at kirurgen var forsinket. Og her skulle en tro at jeg ble litt oppgitt, MEN … verdens beste anestesilege var der, og etter litt småprat skrudde hun på ganske mye og i løpet av sekunder var jeg 100% smertefri! Noe svimlete i hodet da. Det var helt rart å kjenne kroppen bare synke sammen og slappe av. Slik lå jeg i drøye 45 minutt, og skravlet med to sykepleiere og anestesilegen. Tror seriøst det var de beste 45 minuttene på veldig mange år! Så kom kirurgen, så kom masken og …………
Min søster som kom på sykehuset kvelden jeg ble operert med solo, kjeks, tannbørste og mobillader. En blir ganske opphengt i mat når en ligger på et sykehus … hehe
Få minutt etter at jeg kom til overvåkningen ble det raskt bestemt at de måtte legge inn en nerveblokade på foten, så jeg ble ganske smertefri fra kneet og ned det første døgnet. De smertene jeg da satt igjen med var greie, og jeg trodde seriøst at slik kom det til å være når jeg kom hjem … så feil kan man ta!
Før- og etterbilde av ankelleddet. Ikke helt den store forskjellen ennå, men det kommer … det kommer …
I skrivende stund er jeg sikker på at jeg kommer til å overlevde denne ankeloperasjonen og tiden etterpå … c») Det var en stund her at jeg ikke helt så noen særlig positiv ende på de enorme smertene som kom. Trodde jeg var rimelig herdet for smerte, men jeg ikke var helt forberedt på at de skulle vare så lenge og av den hyperintense typen. Jeg trodde et øyeblikk at legen på Diakonhjemmet tullet med meg da han ga meg reseptlisten, og beskjed om at jeg ikke burde forskyve klokkeslettene de første 3-4 døgnene, og holde inntaket på et relativt høyt nivå frem til stingene skal fjernes 14 dager etter inngrep. Derimot viser det seg at legen vet hva han snakker om. I alle fall har han rett ennå etter 10 dager … who could have known … C»).
Disse røde trekantene merket jeg raskt var riktig plassert. Sjeldent vært mer susete i hodet etter inntak av tabletter.
Fysioterapeuten derimot har jeg ikke fullt så mye lit til. Jeg tror ikke han har lest journalen godt nok, ei heller lyttet særlig godt når jeg har fortalt ting. Hans opptreningsregime har jeg fulgt fra dag 1, og ringt flere ganger for å spørre om jeg virkelig skal fortsette da effektene har ført til mye forverring. Så etter en knapp uke tok jeg kontakt med han som normalt sett behandler meg, og som kjenner denne kroppen bedre enn de aller fleste. Han ba meg stoppe med en gang. Ba meg holde foten 100% i ro i ett døgn, for så sende meg en mail med forslag til øvelser, belastninger etc … Nå tre dager etter 100% ro klarer jeg å belaste foten uten at jeg har lyst til å hente en motorsag og kutte den av. Jeg klarer å bevege meg mer uten krykker, og jeg klarer å gå, dog med små skritt, riktig – og ekstra bonus; jeg har kuttet en del ned på medisin. Noe som betyr at jeg kan kjøre bil, med litt planlegging. Hurra!
Noe kamuflert av diverse filter for å skåne verden for et slitent utseende … hehe … Det var helt greit å lande i egen sofa, med fri tlgang til fjernkontroller, internett og søvn.
Nå kjenner jeg at jeg gleder meg mye til å få fjernet stingene, da de river litt og til å få kuttet enda mer ned på alle disse ekstra smertestillende tablettene.
Tuva som kommer med blomster få minutt etter at jeg har kommet hjem. Linda som kom med nydelig sjokoladekake, kaffe og roser. Elisabeth og Stein som plutselig stod på døren med kaffe og linser. En mamma til Tuvas venninne som kommer med blomster … rørt!
De første dagene hjemme, ble jeg gledelig overrasket med både blomster og kaffe servert på døren. Det er kanskje noe i det at ingenting er bedre enn venner som faktisk stiller opp når man trenger noen til å gjøre det!
Arne som lager noen måltider og handler inn det jeg trenger og verdens beste Tuva som har laget skiver til meg, luftet Arcas, ryddet og vært kose- og spillekompis … TAKK