Det har liksom alltid vært «helt greit» når helgen har kommet, men jeg kjenner mer og mer at det er hverdagene jeg liker best! Og det er jo bra, siden det er de jeg har aller mest av …
Nå har jeg bodd borte på hverdagene i 10 uker og kun vært hjemme i noen helger. Og jeg savner det å surre rundt hjemme, sitte sammen med Tuva med lekselesing, dra frem hobbysaker eller rett og slett bare sitte/ligge i egen sofa og hente litt krefter.
På disse 10 ukene har jeg trent og trent og trent, fått medisiner justert, behandlinger intensivert og mange prøver undersøkt. Kun 1 uke igjen, også kommer hverdagen – og jeg gleder meg!!!
Resultatet av alle disse ukene står ikke i samsvar med innsatsen, men kjenner det hjelper på å vite at jeg faktisk har gjort alt hva jeg kan. At kroppen ikke lystrer er utenfor min kontroll.
Litt usikker hva som skjer nå fremover, foruten helt hverdagslige ting! Ankelen må muligens påny åpnes og justeres … og det liker jeg ikke! Men …. å ta sorgene på forskudd har aldri vært min greie! Jeg er bare veldig glad for at jeg har verdens beste Tuva og at jeg bor i et av verdens beste land!
