Dagen jeg ventet på i mange måneder, kom plutselig! Og en kjapp operasjon på under en time, ble til en som varte i over 5 (samt en overnatting ble til 4)! Det var litt overraskende å våkne opp på overvåkningen og se at klokken hadde gjort en stort byks. Derimot det å våkne tilkoblet smertepumpe som jeg selv kunne trykke på var HELT greit!
Det tok litt tid å få kontroll på de forskjellige slangene som gikk inn og ut av kroppen, men ifølge de som jobbet på avdelingen – var det smart å akseptere de … c») Og da restene av de ymse dosene begynte å gå ut av kroppen, så hodet klarnet, skjønte jeg brått hvorfor smertepumpen ikke ble fjernet dagen etter som først avtalt. Bortsaging av skjellett, oppbygging av ledd og fjerning av diverse saker med latiske navn gjør sabla vondt! Dog tror ikke det var de latiske navnene som gjorde utslaget …
Til å leve på et sykehus, der kosthold står i fokus (fantastisk god mat på Diakonhjemmet), var jeg overrasket over at de ikke hadde noe frukt på avdelingen. Null, nada, niks liksom … Jeg kjente at jeg på slutten av dag 2, slet med kjedsommelighet, fruktbehov og litt antioksidantunderskudd. En pleier fikk tak i en rullestol, og med plassering av slanger, pumper og lommebok i fanget, la jeg ut på en eviglang tur til kiosken. I utgangspunktet en gåtur på 5-6 minutt tur/retur … men med noe høy smerte, svettetokter og svimmelhetsanfall, tok turen noe lengre tid. Det var en periode der at jeg trodde jeg aldri kom til å komme tilbake til sengen … haha … Da jeg ankom avdelingen, hvitere i ansiktet enn et laken, fikk jeg trillehjelp tilbake til rommet, og veldig mye hjelp opp i sengen. Sjeldent vært mer glad, og evig takknemlig til den tatoverte hunken som jobbet der. Spanderte til og med masse mokkabønner på han.
Da dag 3 holdt på å gå mot slutten, ble jeg plutselig korridorpasient. Med ekstremt stor overbærenhet skjønner jeg at de som er mer ufriske skal få rom …. men hallo?!?! Det er mulig det verste som fins! Null ro, null alenetid, ingen ringeklokke og tom smertepumpe … også glemte de å gi meg kveldsmat … Da dag 4 kom var jeg så klar for hjemreise at jeg var ferdig pakket lenge før legevisitt. Tøffingen tok selv og dro ut smertepumpeslangen fra låret, og kanylen i hånden – uten at det ga spesiell stor fremgang i utskrivelsesprosessen. 4 timer etter legevisitten, fikk jeg endelig papirene i hånden og en drosje til å kjøre meg hjem! DEILIG!
Vel hjemme innså jeg at omsorgen på sykehuset var noen hundre ganger bedre enn alene hjemme … c») Dog veldig hyggelig med blad, blomst og favorittsjokolade levert på døren av søsteren … og konstante smser fra ei venninne om å gi beskjed hvis jeg trenger noe som helst ♥︎
Nå, 1 uke etter operasjonen begynner jeg å se noe fremgang, i både form og smertenivå. Fremdeles en del dager igjen til jeg får begynne å belaste foten og trene – noe jeg kjenner er helt ok!
Tuva oppi det hele – hun har spilt fiolinkonsert i Asker Kulturhus i dag! Hun skulle være Zorro – og sammen laget vi denne fine masken! Barnas Kultursøndag hadde en flott opplegg i dag i samarbeid med Andreas Wahl (fysikeren fra NRK Super) og Musica Sinfoniette (Asker Kulturskole sitt orkester). Jeg synes hun er beintøff som står på en scene, foran en fullsatt sal og spiller fiolin – knappe 4 måneder etter at hun tok i en fiolin for første gang! Med oppsatt hår, egenprodusert ørepynt og maske – ble hun en liten skjønnhet. Objektivt sett selvfølgelig!
